Mannen fra månen

Eller så var han fra en annen planet.. Jeg møtte han i dag, ikke noe jeg håper å gjenta. Dagen startet veldig tidlig med morgenflyet til København kl 6.10 – videre til München og derfra til Klagenfurt.
Godt å ta fly som er fremme nesten med en gang det har lettet – i motsetning til den forrige flyturen: til Kina..

Bagen min var den første som kom ut på båndet, og det samme var sykkelen – tok det som et godt tegn 🙂
På flyplassen i Klagenfurt hadde jeg bestilt henting gjennom Nirvana Europe. Jeg er blitt godt vant og trodde det var en mulighet for at arrangøren kunne fikse transport, men det var det ikke. Info sendt ut på forhånd sa at den/de som skulle hente oss ville være kledd i oransje t-skjorte med firmanavnet på brystet.
Da jeg kom ut med bagasjen, så jeg ingen oransjekledde heller ingen med skilt med mitt eller firmanavnet N-E på. Etter mye om og men fant jeg en godt voksen mann kledd i svart som ikke snakket engelsk. Han viste frem en krøllete lapp hvor mitt navn sto. Fint tenkte jeg, da var jeg trygg..
Han skulle plukke opp en utøver til. Vi ventet og ventet. Jeg så en fyr som gikk ut og kom inn igjen, spurte noen mennesker og forsvant inn på flyplassområdet igjen. «Can someone from Nirvana Europe please come to lost and found» sa de over høytaleren. Han som skulle hente meg løftet ikke på øyelokket engang, Jeg ba han litt ergelig, om å gå til lost and found. Nå var jeg lei av å vente! Han protesterte, men gikk likevel.
OK, for å korte ned litt: omsider kom den ande utøveren – Marius fra Sør-Afrika.

Da vi kom til bilen, tok han bagasjentrallen min. Jeg hjalp til å få sykkelen min opp inn i bilen. Han lukket bakdøra, jeg pekte på bagen min og han smilte.. å ja, den skal også med.
Marius fra Sør-Afrika, var på sin første flytur «overseas». Vi pratet mye om triathlon. Marius sa plutselig, det var ganske lang biltur? Hvor skal du bo? Inne i byen sa jeg.
5-10min senere og sikkert 30min etter at vi dro fra flyplassen, prøvde han å snu bilen. Rygging var heller ikke hans sterkeste side.. Føreren gikk ut uten å si noe og kom tilbake etter noen minutter. Da så jeg plutselig at sykkelbagen min sto ute på plassen sammen med resten av bagasjen.
Jeg skal ikke bo her, sa jeg. Jo, sa føreren. Nei, sa jeg, gikk inn i bilen for å hente papirene mine. Hn sjekket sine papirer og pekte at det sto …. å ja, nei jeg skulle ikke dit. Jeg skulle bo midt i byen, Sandwirth hotell.
Oppgitt, ergelig, sliten, varm, satt jeg meg i bilen med beina høyt og kom etter frem til hotellet mitt 2t etter jeg fikke bagasjen. Taxi hadde tatt meg 10min.