4.plass kunne fort blitt en DNF..

Ironman Wales i Pembrokshire, med start og målgang i Tenby.  Området der var egentlig som tatt ut av en episode fra TV-serien Aidensfield hvor legen drar på hjemmebesøk og alle kjenner alle 😉  Premieutdelingen var på et sted som het Carew Aidensfield..

Jeg valgte å kjøre SAS sportsreiser Oslo-London og deretter var det 4t med leiebil på motorvei omtrent hele strekningen til Pembroke, hvor jeg bodde hos min vertsfamilie.  Skulle jeg ha valgt en nærmere flyplass, ville reisen tatt lengre tid (mellomlanding i Amsterdam/London og leiebil med 2t i bil fra Cardiff) og blitt dyrere.

Konkurransemorgenen var jeg ganske rolig. Hadde fått hvilt og sovet veldig bra i den fantastisk gode senga, og både Jan og Bob (vertsmamma og pappa) stilte opp som frokostselskap kl 415 for meg.  Hundene var overlykkelige!  Jeg trykket i meg min vanlige mengde og imponerte igjen stort 🙂

Veiene i Wales er enten smale eller veldig smale.  Venstrekjøringen gjør det ikke akkurat lettere.. I starten var det nesten så jeg lukket øynene hver gang en bil passerte.  Det gikk utrolig nok bra og leiebilen ble levert i tipptopp stand.

I Tenby kl 530, var det texas.  Utøvere, tilskuere, venner og kjente vasset rundt i gatene hvor bilene også strømmet på.  Et stort p-hus i forbindelse med et supermarket, har døgnparkering, ellers er det et stykke å gå fra de andre parkeringene.

Siste sjekk av sykkel, pumping av dekk, etc gikk greit. Jeg rakk til og med 5min joggetur før skiftesonen stengte kl 6.15. Det var tidlig stengning, men når så mange mennesker skal forflyttes en kilometer, tar det tid – veldig lang tid.  En liten stund så det ut som om det ville bli veldig dårlig tid ned til stranda, men det gikk fint.  Rett før vi ankom stranda, hang vi fra oss en pose med løpesko/sandaler etc, som skulle brukes i transporten tilbake til skiftesonen og syklene.

Etter en liten dupp for å få vann i drakta og for å få opp pulsen, var jeg klar. Proff-feltet startet 20m foran de andre.  Jepp, det var som å «svømme/kave» i en vaskemaskin de første 1000 meterene.  Det ble et spark i hvert øye, måtte løsne brillene for at ikke øyet skulle poppe ut 😉  Siden jeg stort sett bare lugget broren min (men bare når han fortjente det!) da jeg var liten, har jeg lite trening i å slåss – noe som gjør meg altfor passiv i en sånn forsamling med gummikledde heseblesende mennesker.

Vi hadde vending oppe på land, før det bar ut på en ny runde.

Å komme på land etter endte svømming er alltid godt.  Tiden ble 1.03, og min Garmin910XT viste nøyaktig 3550 m. Var raskt i skoene og på vei på til sykkelen.  Det var enormt mange tilskuere og ganske trangt om plassen for meg som hadde litt dårligere tid enn de fleste som var kommet opp av vannet før meg.  Nok en grunn til å svømme raskere neste gang! Distansen til skiftesonen ble målt til 1.2km og 36 høydemetere.

Da jeg endelig hadde kommet meg frem, var det igjen å passere alt mulig på sykkelen.  Triathlon og ironman er for alle! Og virkelig alle aldre og kroppsfasonger  stiller til start. Vertspappa Bob fortalte han sto og humret alene mens han så de ulike sykkelteknikkene som ble utført i den første skikkelige kneika i Pembroke.  Det var en del motvind ut til vendepunktet i Angel.  Han så også at flere faktisk ikke klarte å ta en obligatorisk U-sving lenger oppe i byen.. På veien ut syklet vi frem og tilbake på samme veien et stykke. Der fikk jeg både sett sveitsiske Rohrbach (vinneren) som lå utrolig aerodynamisk og Hillary Biscay.   Da jeg kom til Narberth – toppunktet på den store runden – fikk jeg høre at jeg var nr 5.   Det var ca halvvveis og gjennomsnittstiden var klart bedre enn fryktet.  Jeg hadde på meg lang kompresjonstrøye (som vanlig) med løse ermer (under våtdrakten). I skiftesonen tok jeg på meg både vindvest og hansker.  Det føltes veldig lurt.  Luftemperaturen var rundt 15 grader, men vinden var i perioder sterk og kald.

På de rufsete veiene ned mot Saundersfoot, merket jeg plutselig at styret ga etter igjen (ikke så ille som i Køln, men som under NM duathlon..).  Med 16-17% utforbakke på svingete veier, blir en «godværs- og flatveisyklist» som meg ganske skeptisk.. Da jeg kom ned til Tenby og hadde en runde igjen, var jeg tvilende til om det var forsvarlig å fortsette.  Styreflasken min hadde begynt å subbe nedi fordekket. I Køln ga dette en punktering tilslutt.  På flatene mot Pembroke igjen, passerte jeg Hilary Biscay mens jeg prøvde så godt jeg kunne å holde styret i en fast posisjon. Enden på visa ble at jeg klarte å løsne flasken, kaste den (noe som kunne resultert i diskvalifikasjon = littering) i håp om at presset på skruene skulle bli mindre og at jeg ville komme meg gjennom.   Selvom farten ble redusert, tok jeg stadig igjen utøvere og halvveis mot Narberth lå jeg som nr 3.

I en bratt nedkjøring som gikk rett opp i en oppoverbakke, bestemte plustelig en kar foran meg – midt i veien) at han skulle av sykkelen og gå videre.  Han var på sin første runde.  Jeg hadde høy fart, og det var andre som gikk langs veien på venstre side.  Mistet kjedet i forfjamselsen og slo underarmen inn i sykkelen hans.  Mens jeg sto der å prøvde å komme på sykkelen igjen, suste en gruppe (!) forbi inkl hun som ble nr 3.   Det var så bratt at jeg klarte rett og slett ikke å komme igang igjen!  I ettertid tenker jeg at det hadde vært smart å syklet ned igjen og deretter opp, men syklister kom fort i mot.. jeg løp i allefall et lite stykke før jeg klarte å komme i gang.  Armen var veldig vond, men den måtte bare fortsette med å holde styret oppe.  Det ble dårlig både med mat og drikke derfra og inn fordi jeg avlastet ved å bruke venstre.  I mellomtiden hadde det også begynt å regne lett slik at asfalten ble glatt nok til at når jeg sto og tro, gikk sykkelen bakover.

Jeg tok innpå gruppen som passerte meg, men kom aldri nærmere enn 100m. Ned mot Saunderfoot og videre til Tenby kjørte jeg nemlig veldig forsiktig.  Om kvelden fikk jeg høre at flere syklister hadde syklet ut der.  Klokka mi viste 5:53 fordelt på 178.5km og 8500 ft (2591 høydemeter).

Kroppen føltes som den av overkjørt av en trailer eller noe liknende da jeg småtrippet bortover mot skifteteltet, vaggende med stor svai i korsryggen.  På med strømper, sko og to gel i lomma før jeg løp ut.  Det tok en kilometer før jeg skjønte at det ville gå greit nok både med hånden og resten av kroppen.  For en løype: enten løp vi oppover, eller så løp vi nedover.  Det var umulig å få noen rytme på løpingen. Jeg prøvde å fokusere på å holde frekvensen oppe.  Det blåste så kraftig at løpecapsen forsvant til havs!  Vi løp 4 runder – avstanden frem til nr 3 ble mindre etter de første 2 rundene.  På 3.runde trodde nok både hun og følgesykkelen hennes at jeg skulle løpe forbi, men en tur i buskene og litt for lite kaloriinntak på siste del av sykkelen og første del av løpingen, gikk det tungt en periode.  Jeg tok det jeg kom over i farten av gel og pepsi og kom meg greit igjen.  Avstanden frem var for stor til at jeg klarte å gjøre noe.  Det var ca 1minutt i mål.  Men 4.plass er mye bedre enn DNF!  40.5km og 1992 ft (607 høydemeter)  viser de harde fakta. At jeg skal ha brukt 9300 kcal vet jeg ikke noe om. Jeg brukte ikke pulsbelte under konkurransen.

I dag, 2 døgn etter, føles kroppen mindre sliten og støl enn i en vanlig flatere løype. Det spiller vel inn at jeg ikke fikk tatt i det jeg burde/kunne pga en del dilldall..

I 2014 skal jeg tilbake. Min vertsmamma og minst en av hennes sønner skal da også stå på startstreken i sin første ironman 😀

Oppsummering fra ironman.com