Etter DNF i Almere, var primærmålet bare å komme til mål i Barcelona. Under litt andre omstendigheter kunne det ha blitt en ny pers, men igjen – ironman er ikke lek med tall på papiret 😉
Dagene i forveien ble delt i hyggelig selskap med Hero-gutta og etterhvert Morten (Hornes) fra klubben min. I motsetning til forrige gang, sov jeg som en baby hver natt og gledet meg til konkurransen.
Avslappet og god stemning før race breefing. Anders, Marius og Christian fra Hero. Morten helt til høyre fra Royal Sport
Vi fikk en litt røff start på dagen.. Med skikkelige discolys (les: lyn og torden) og pøsregn valgte arrangøren å utsette starten i 30min. Det tidligere så idylliske havet, viste seg fra en litt mindre vennlig side denne morgenen. Likevel syns jeg at jeg kom OK gjennom svømmeetappen – og vet hva jeg skal gjøre i vinter som ikke ende opp som duathlet i 2015 😉
Ut på sykkel var veiene fremdeles våte. Det er endel rundkjøringer i starten av løypa så jeg kjørte enormt forsiktig. Ut til vendepunktet på drøyt 40K hadde jeg et snitt på drøyt 37km/t noe jeg holdt til ca 120km. Venstre hofte var fremdeles ikke i humør etter Almere, men så lenge jeg var ved godt mot ellers – gikk det bra. Når en ting raser, følger det gjerne flere ting med…
Trangt og kaotisk under innsjekking dagen før dagen.
Underveis på ferden var det noen små og større frustrasjoner. De fleste tok aktive dommere seg av (les: ryddet vei når utøvere lå og blokkerte for forbikjøringer). Jeg kunne skrevet et par sider om utøvere som ligger på hjul, bare gliser når de blir tilsnakket etc, men det gavner vel ingen. Merker jeg blir i dårlig humør når jeg tenker på det..
Kortversjonen: rundt km 120 var at det var en gigantisk gruppe med utøvere jeg hadde lyst å passere. De lå sikkert 3-5 bredden. Veldig frustert prøvde jeg få kontakt med en dommersyklist og fortelle at de måtte rydde vei. Resultatet ble at dommeren tok opp et kort – til meg! For å unngå diskvalifisering måtte jeg stoppe ved nærmeste penalty box å avtjene 6min. Det var kanskje 10K dit og jeg merket at lufta gikk totalt ut av ballongen. I teltet var det i tillegg spansktalende dommere så det var ikke lett å gjøre seg forstått (btw har jeg levert formell klage til arrangøren med et utøvervitne)
Nå har jeg fått høre at det ikke er første gang utøvere som klager på dommeren får kort (!). Løsningen blir å unngå slike stevner! Det dreper jo all lyst.
Den siste delen av sykkeletappen ble litt halvhjertet. Skiftingen til løpesko gikk greit, men jeg var ikke helt på hugget 
4 runder a drøyt 10K, periodevis med masse publikum var moro – men jeg manglet noe.. Kilometertidene gikk fort fra 4.20 og opp til 5 min når jeg stoppet og tøyde litt. Uansett om jeg skulle krabbe, skulle jeg til mål. Jeg slapp å krabbe, men tiden viser at jeg ikke var langt unna krabbefart 😉
Panama City, Florida 2013..
Jeg har en teori på hva og hvorfor, men unnskyldninger trenger ikke komme her. Konkurransen skal slettes fra minnet! Om det var sesongens siste IM eller om Florida får besøk av meg om 3 uker – det skal jeg avgjøre i løpet av en uke..
Kristin Lies TRI-blog 